Villa Gilje
Villa Gilje (Fjeld) har adresse Bombakken 8. (Gårdsnr. 41, Bruksnr. 20)
Eiendommen ble utskilt fra Fornebo hovedgård i 1895. Her hadde maleren Erik Werenskiold sitt hjem fra 1897 til han døde i 1938.
Erik Werenskiold hadde illustrert Jonas Lies "Familien på Gilde" som kom ut i 1883 og som skildret en familie på en kapteinsgård i Valdres i 1840-årene. Villaen Gilje er åpenbart inspirert av dette miljøet.
Huset er bygget i sorenskriverstil med halvvalmet tak og utstrakt bruk av søyler. Arkitekt var Halfdan Berle.
På Lagåsen var det omkring år 1900 en gruppe intellektuelle som ble kalt Lysakerkretsen.
Se egen omtale. Erik Werenskiold var en del av denne kretsen.
En senere eier var sønnesønnen J. E. Werenskiold.
Mer om Boliger og arkitektur: Se Rik på historie s. 90 og s.112
Mer om Villabebyggelsen i Bærum: Stuvøy, Ingunn. (2019). Villabebyggelsen i Bærum 1872−2000. Årbok for Asker og Bærum historielag nr. 59. Finnes på bibliotekene i Bærum.
Mer om Erik Werenskiold
Erik Werenskiold ble født 11. februar 1855 i Vinger (nå Kongsvinger) i Hedmark og døde 23. november 1938 i Bærum i Akershus.
Foreldre var kaptein, kommandant og skogeier Fredrik Daniel Werenskiold (1800–1887) og Jensine Magdalene Ebeltoft (1815−1900).
Han giftet seg i 1882 i Paris med maler Sophie Marie Stoltenberg Thomesen (1849−1926), datter av konsul, skipsreder og stortingsmann Thomes Thomesen (1816–1887) og Berthe Martine Olea Debes (1825−1876). Erik Werenskiold var far til geologen Werner Werenskiold (1883−1961) og maleren og billedhuggeren Dagfin Werenskiold (1892−1977), og han var svoger til kvinnesakspioneren Fernanda Nissen (1862−1920).
Erik Werenskiold ble elev av Julius Middelthun på Tegneskolen i 1873 og en kort tid elev av Axel Ender. Høsten 1875 reiste han til München, for å studere ved akademiet i byen. München var nå blitt den tyske byen de fleste norske kunstnerne søkte seg til. Her studerte han først tegning under Ludwig Löfftz, før han vinteren 1876/1877 tok fatt på maleristudier under Wilhelm Lindenschmit. Fra studietiden i München finner vi bilder som Kvinnelig halvakt (1877, KODE Kunstmuseene i Bergen) og portrettene av faren og Doffen Dahl.
Møtet med det franske friluftsmaleriet, særlig gjennom maleren Charles François Daubigny på en fransk utstilling i München i 1879, overbeviste Werenskiold om dets overlegenhet fremfor det tyske ateliermaleriet. Under innflytelse av det franske maleriet lysnet fargene i Werenskiolds bilder, og bildet Solskinn Pipping (1879) regnes som innledningen til hans vending mot naturalismen. Han kom likevel til å bli boende i München frem til nyåret 1881, og han utviklet friluftsmaleriet videre, som i de to versjonene av Et møte (1880 og 1881). Den siste versjonen av bildet fikk en svært god mottakelse da det ble stilt ut i Kristiania våren 1881. Bildet viser et møte mellom en slåttekar og to unge jenter, og temaet med mennesker i friluft kom til å bli et velkjent tema i Werenskiolds bilder i årene framover.
Februar 1881 reiste Werenskiold til Paris, hvor han kunne studere den franske naturalistiske kunsten nærmere. Han ble ikke bofast der, men besøkte byen årlig fram til 1885. Vinteren 1888/1889 tilbrakte han også i Paris, da han studerte tegning under Alfred Roll og Léon Bonnat.
Naturalisten
Når Werenskiold ikke var i Paris, tilbrakte han tiden i Norge, i Oslo, Sandvika og fra 1896 på Lysaker. Fra 1883 bodde han om somrene i Telemark og skapte her en moderne, realistisk folkelivsskildring. Han viste sin kjærlighet til fremstillingen av barn i bilder som Gjetere, Tåtøy (1883, Nasjonalmuseet) og Telemarksjenter (1883, Nasjonalmuseet). I 1885 var bildet En bondebegravelse (1883−1885) hovedverket på Høstutstillingen, og en kritiker som Andreas Aubert berømmet bildet for dets sanne og kjærlighetsfulle framstilling av det norske folket og den norske naturen. Werenskiold ble gjennom sine fremstillinger av norske folketyper og naturen i Telemark sett som en fornyer av det nasjonale maleriet.
Ved siden av friluftsbildene utmerket Werenskiold seg som portrettmaler. En lang rekke ypperlig karakteriserte portretter danner til sammen et helt Pantheon (alle guders tempel) av kjente nordmenn:
Bjørnstjerne Bjørnson (1885, 1888 og 1900)
Amund Helland (1885)
Bjørnsons mor (1888)
Erika Nissen (1892)
Edvard Grieg (1892 og 1902)
«Humleprøven» (brødrene Ringnes, 1893)
Frederik Collett (1894)
Henrik Ibsen (1895)
Anna Dick (1896)
Anders S. Ø. Bull (1901)
Sophus Lie (1902)
Ernst Sars (1906)
Christian Michelsen (1906)
David F. Knudsen (1907)
En serie portretter av Fridtjof Nansen (fra 1893)
Sammen med Christian Krohg og Frits Thaulow ble han en ledende skikkelse i den hjemlige kulturkampen, fryktet som polemiker og en klar og målbevisst organisator. Han var en av initiativtakerne til Kunstnernes høstutstilling i 1882, som to år senere fikk statlig støtte og ble Statens årlige kunstutstilling. Vi kjenner den som Høstutstillingen i dag.
Tegneren og illustratøren
Erik Werenskiold laget i 1890-årene en rekke tegninger som illustrasjoner til Snorres kongesagaer.
Werenskiolds kunstneriske gjennombrudd kom i vel så stor grad med hans tegninger. Han var en av illustratørene til Asbjørnsens nyutgivelse av Norske Folke- og Huldre-eventyr (1879), og viste her sitt store talent med sine første, mesterlige eventyrtegninger. Han var i arbeidet inspirert av en studiereise til Vågå sommeren 1878. Sammen med Theodor Kittelsen fortsatte han fra 1882 dette arbeidet, og illustrerte Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn (utgitt i tre bind, 1883−1887). Werenskiold skapte dermed det første klassiske verk i norsk illustrasjonskunst, en verden av fine virkelighetstrekk og fantasifull levendegjørelse av folketroens troll og nisser, av stemning og humor, uttrykt med suveren sikkerhet i pennetegningens fine strek (utgitt samlet i Werenskiolds Samtlige tegninger og studier til Norske Folkeeventyr, 1910).
Hans tegninger til praktutgaven av Snorres kongesagaer (1896−1899) og Jonas Lies Familien på Gilje (1903−1904) utgjør nye høydepunkter i norsk tegnekunst. I 1908 begynte Werenskiold å radere, 10 år senere tok han opp litografiet, og nådde også her langt.
Stemningsmaleri
Somrene 1886 og 1887 dannet Werenskiold og noen av hans kolleger fra München-tiden et kollektiv på Fleskum i Bærum. Sammen med Werenskiold var dette malere som Christian Skredsvig, Kitty Kielland, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Disse to somrene på Fleskum innleder nyromantikken i norsk kunst, og det var først og fremst bildene til Kielland og Peterssen som viste vei for det nye stemningsmaleriet, med interessen for å framstille det spesielle lyset i en norsk sommernatt. Werenskiold holdt fortsatt fast ved sin naturalistiske stil, men rundt 1890 skjer det en utvikling imot det nyromantiske stemningslandskapet også i hans kunst.
Med sterkere vekt på tonefinhet og lyrisk stemningsinnhold og en større og enklere form malte han i 1890-årene landskaper som Høst (1891), Sommeraften i Kviteseid (1893) og Skysshesten (1894), og inntagende barneskildringer som Olivia og Solstreif (1891), Ventende barn (1893) og Søsken (1897).
Dekorativ flatekunst
Etter 1900 orienterte Werenskiold seg gradvis bort fra naturalismen og stemningsmaleriet, og mot en dekorativ flatekunst. Arbeidet med utsmykningen av Fridtjof Nansens spisestue i Polhøgda (Liti Kjersti 1902−1907) førte ham inn på det dekorative, og han tegnet en rekke utkast til låsbeslag, vev, bokutstyr og billedsøm (utført av hans kone).
Møtet med Paul Cézannes og Vincent van Goghs kunst i Berlin og Paris 1908 åpnet nye koloristiske muligheter for ham, og i bilder som Lomen kirkegård (1908) og Bjørn Bjørnson instruerer (1910) har fargen en ny vitalitet og volumskapende evne. I denne mer summariske, kjølig lysende, maleriske stil oppstår i Werenskiolds siste 30 år en lang rekke portretter, figurkomposisjoner, ofte med arbeidsmotiver eller sosiale emner (Middagen 1920–1930, Lensekara 1938), landskaper fra Lysaker og høyfjellet, blomsterbilder og så videre. Han tok etter 1920 også opp aktmaleriet (Badet 1925).
Nasjonalgalleriet i Oslo eier 30 malerier og flere hundre tegninger og grafiske blad av ham, museene i Bergen 29 malerier og ca. 100 svart-hvitt-arbeider. Han er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. En samling av hans artikler, Kunst. Kamp. Kultur utkom i 1917.
Kilder:
Lønnå, Finn. (1981) Utparsellering av Fornebo fra 1890 og utover. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 23. Finnes på bibliotekene i Bærum.
Velkommen til Lagåsen (plakat). Fornebo Vel. Bærum kommune
Stuvøy, Ingunn. (2019). Villabebyggelsen i Bærum 1872−2000. Årbok for Asker og Bærum historielag nr. 59. Finnes på bibliotekene i Bærum.
